stat

Den moderne staten, slik vi kjenner den i dag, vokste i hovedsak frem i Europa fra 1500-tallet og utover. Før dette var det europeiske kontinentet preget av føydalisme, hvor makt var fragmentert mellom lokale adelsmenn, konger og kirken. Statsviteren Charles Tilly har berømt oppsummert statsdannelsen med setningen: Krig skapte staten, og staten skapte krig. For å finansiere store og stadig dyrere kriger mot rivaliserende kongedømmer ble sentralmaktene tvunget til å utvikle effektive skattesystemer og sentraliserte byråkratier.

Gjennom Freden i Westfalen i 1648 vokste det moderne statssystemet frem. Her ble prinsippet om statlig suverenitet etablert, som innebar at enhver stat har rett til å styre over sitt eget territorium uten ekstern innblanding. På 1700- og 1800-tallet smeltet staten sammen med ideen om nasjonal identitet gjennom nasjonalromantikken og flere revolusjoner, deriblant den franske og den amerikanske.

Selv om begrepene stat og nasjon ofte brukes om hverandre i dagligtalen, er det et viktig skille mellom dem. Mens staten handler om geografi (territorium), lover og politiske institusjoner, er en nasjon et sosiokulturelt fellesskap. En nasjon består av mennesker som deler en felles identitet, historie, kultur og som regel språk. Når en stat og en nasjon faller sammen i samme geografiske enhet, kaller vi det en nasjonalstat, slik som for eksempel Japan. Det fins stater som rommer flere nasjoner (for eksempel Storbritannia, med skotter, walisere og engelskmenn), og det fins nasjonaliteter (eller folkegrupper) uten stater, slik som for eksempel kurdere eller samer. I tillegg skiller man gjerne mellom den franske og den tyske fortolkningen av hva som utgjør en nasjon eller et folk. Dette står det mer om under begrepet nasjon.

For at en stat skal fungere stabilt over tid, er den avhengig av autoritet. I motsetning til rå makt (å tvinge noen) var Max Weber opptatt av autoritet (som en form for makt som oppleves som legitim, og der folk adlyder frivillig). Han identifiserte tre idealtyper for hvordan ledere oppnår denne legitimiteten, noe som også preger ulike typer statsledere:

Den første er legalt-rasjonell autoritet, hvor legitimiteten ligger i upersonlige lover og regler. Her adlyder man embetet eller stillingen, ikke personen i seg selv. Dette er fundamentet for moderne demokratier, der statsledere som statsministre eller presidenter kun har makt så lenge de følger loven og sitter i sin formelle posisjon.

Den andre formen er tradisjonell autoritet, som bygger på eldgamle skikker og arv. Her aksepteres lederens makt fordi «det alltid har vært slik», noe som kjennetegner absolutte monarker eller klanledere.

Den tredje og mest ustabile formen er karismatisk autoritet, som er basert på lederens ekstraordinære personlighet, utstråling og visjoner. Karismatiske ledere, som Mahatma Gandhi eller Nelson Mandela, får tilhengere på grunn av dyp emosjonell tillit, men denne autoriteten er sårbar og forsvinner ofte når lederen faller fra.

Staten har det overordnede ansvaret for styringen av samfunnet. Dette ansvaret kan regjeringen ivareta på ulike måter, etter sitt og (i demokratier) velgernes ønsker. I noen samfunn er det tradisjon at staten skal spille en mer aktiv rolle, i andre en mer tilbaketrukket rolle. Velgerne i et demokrati kan også velge en regjering som vil endre på dette.

Når staten spiller en mer aktiv rolle, blir den offentlige forvaltningen stor, og oppgavene som utføres av staten, blir slike som i andre land utføres av private. Eksempler på tjenester mange stater tilbyr, kan være innen områdene utdanning og helse, og offentlige forsikringsordninger som pensjon, arbeidsledighetstrygd og sykepenger. Slike stater kalles gjerne velferdsstater.

I samfunn der staten spiller en tilbaketrukket rolle, er initiativet i større grad overlatt til ulike private aktører som foretak og frivillige organisasjoner. En slik stat driver en mer liberalistisk politikk.

En stat som i prinsippet dirigerer all virksomhet, også den helt private, driver en totalitær politikk.

Hvordan en stat styres, har stor betydning for hvor godt den fungerer i praksis. En stat som klarer å opprettholde lov og orden, levere offentlige tjenester og skape tillit blant innbyggerne, omtales gjerne som en sterk stat. Dersom myndighetene derimot har begrenset kontroll over territoriet, svake institusjoner eller manglende evne til å ivareta befolkningens behov, kan staten karakteriseres som svak eller i verste fall som en feilet stat. Styringsform, maktfordeling og graden av legitimitet er derfor viktige faktorer når man skal forstå forskjellen mellom sterke og svake stater.

Sterke stater har høy statskapasitet. Det vil si at de klarer å samle inn skatter, levere velferdstjenester som helse og utdanning og håndheve loven rettferdig, og at de har full kontroll over sitt eget territorium. Innbyggerne har høy tillit til institusjonene, og Webers voldsmonopol er ubestridt. Eksempler på dette er de skandinaviske landene.

Failed states («feilede stater») oppstår når staten mister sitt voldsmonopol og evnen til å styre. I slike stater klarer ikke regjeringen å levere grunnleggende sikkerhet eller tjenester til befolkningen. Maktvakuumet fylles i stedet av krigsherrer, terrorgrupper, militser eller kriminelle nettverk (for eksempel i land som Somalia og Jemen, eller Syria under borgerkrigene). Slike stater er ofte preget av dype interne splittelser mellom etniske eller religiøse grupper eller stammesamfunn, der lovløsheten råder og staten til slutt kun eksisterer på papiret i form av internasjonalt anerkjente grenser. Risikoen for borgerkrig og terrorisme er stor i disse statene.

Antallet stater i verden har endret seg mye over tid. Da FN ble opprettet i 1945, hadde organisasjonen 51 medlemsland, som da ble regnet som suverene stater. I dag regner man vanligvis med at det finnes 193 uavhengige stater.

Økningen i antall stater har skjedd i tre hovedbølger. Den største var avkoloniseringen etter andre verdenskrig, da europeiske kolonier i Afrika, Asia og Karibia ble selvstendige land. Den andre kom rundt 1991, da Sovjetunionen ble oppløst og 15 nye stater oppsto. Samtidig brøt Jugoslavia sammen og ble delt i flere nye land på Balkan. Etter år 2000 har utviklingen gått tregere, men nye stater som Øst-Timor, Montenegro og Sør-Sudan har blitt etablert.

Selv om det er bred enighet om de 193 statene, finnes det områder med omstridt status. Taiwan har egen regjering, valuta og militærvesen, men anerkjennes av få land. Kosovo er anerkjent av over 100 land, men er ikke medlem av FN. Palestina er anerkjent av mange land, men mangler full kontroll over egne grenser. Det finnes også områder som Somaliland, som fungerer som en egen stat uten internasjonal anerkjennelse. Andre områder, som Grønland og Puerto Rico, har stort selvstyre, men tilhører formelt andre stater og regnes derfor ikke som egne stater.

• nasjon
• nasjonalstat
• styreform
• politikk

• Fragile States Index (The Fund for Peace) – måling av sårbare stater

• Weber, Max (1919). Politik als Beruf («Politikk som yrke»).
• Tilly, Charles (1990). Coercion, Capital, and European States, AD 990–1992.
• Østerud, Øyvind (2014). Statsvitenskap: en innføring. 5. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.